Romanen "Jeg bare" leker med sjangeren og vår tids selvforståelse. Boka handler om parforhold, familielivet med småbarn og spørsmålet om hvor godt vi egentlig kjenner den som står oss nærmest. Familien i romanen består av et par i trettiårene og deres tre barn. Handlingen strekker seg over omtrent ett år, mens moren er hjemme med det yngste barnet. Hun er stort sett fornøyd med livet, og likevel kjennes det som om livet hun lever på et eller annet vis ikke er nok. Da mannen en dag forteller at han trodde hun hadde forlatt ham og barna, begynner hun å se på livet sitt fra et nytt perspektiv. Omtalen er utarbeidet av BS.

Jeg bare

Linn Ullmann vokste opp med kunstnerforeldre og ble selv forfatter. Hun lærte tidlig at det ikke var lett å skille mellom hva som var sant og hva som ikke var det. Da faren ble gammel ønsket han å dele sin historie, men det skulle skje på hans premisser. Det skulle være de to og en båndopptaker, håndterlig, kontrollert og etter planen. Men da de omsider satt der med båndopptakeren mellom seg, hadde alderdommen tatt tak i ham på en måte som gjorde samtalene uforutsigbare og sprukne. I denne romanen forteller Linn Ullmann med stort alvor og svart humor om familie, glemsel, sorgarbeid, og om de mange historiene som utgjør et liv. Omtalen er utarbeidet av BS.

De urolige

Farvel til Panic Beach er en roman om en slekt som lever på en scene der blendende lys og avgrunnsdypt mørke avløser hverandre. I en svimlende fortelling som strekker seg fra 1917 og frem til vår tid, følger vi fire generasjoner som vokser opp i Kungstornet i Stockholm. Om somrene reiser de til Panic Beach, en evighetsstrand fylt av dyreskjelett og ensomme barneleker. Mange år senere sitter en datter igjen med minnene om en familie fylt av tapere og opphøyde enere, og det skimrende og skremmende skinnet fra Panic Beach blekner.

Farvel til Panic Beach

Sigri Sandberg er eventyrar, forfattar og tobarnsmor. Ho er ei travel dame som er mykje på farten, og når ho får urovekkjande meldingar om sjukdom og død under koronapandemien, lengtar ho etter å finne roa. Ho bestemmer seg for å ro dei over 20 mila i Sognefjorden i ein gamal trebåt, frå ytst i havet i Gulen og mot Luster, der mannen hennar bur. På reisa fortel ho om korleis kvardagen var då fjorden var riksvegen, om då Wergeland seglde der i ein storm i 1832 og om ein ubåtjakt. Ho opplever bølgjer og dramatikk, men også song og nakenbading. Omtalen er utarbeidd av BS.

Om Sognefjorden og ein lang rotur heim

«Det er varmt, og svalene fyk over Schweigaards gate og Oslo fengsel, over steinskulpturar, sprøytespissar, fengselsmur, asfalt og sement, over piknikteppe med kiwi og melon, over løvetann, geitrams og stemorsblom. Svalene fyk over grøfta der gravemaskina grev Hovinbekken opp. Svalene fyk over tenåringen på elsparkesykkel i rushtrafikken, rullatorbrukaren, skaterane med brettet under armen, den gamle punkaren, fotballtrenaren, kassadama, læraren, åleinemora med tvillingvogn, frilansaren, sjukepleiaren, ungdomane med dunjakke i tett klyngje under skuret der 37-bussen kjem. På Harald Hardrådes plass rundar 37-bussen rundkøyringa og køyrer vidare nedover gata. Langs jernbanelinja kjem godstoget lasta med tømmer. Over Gamlebyen skole, Bispegården og klosterruinane fyk svalene. Svalene fyk nedover Dronning Eufemias gate. Svalene fyk over brua mot Sukkerbiten, Operaen og Munchmuseet og skiltet som seier at ingen må mata fuglane. I Gamlebyen, inni bakgarden, syng jentene høgt, og inni klatrestativet, i den vesle hytta, sit dotter mi.» Ei mor reiser med dottera frå Oslo heim til staden ho kjem ifrå, ei bygd på Vestlandet. Det vert ei reise inn og ut av ulike tider, tilbake til heimstaden og oppveksten på eit lite gardsbruk. "Vassarv" er ein rik roman, om minne, slektskap, tap og tilhøyrsle. Det er ei gripande og medrivande forteljing, full av subtile og kraftfulle rørsler mellom det kvardagslege og det storslegne, som aldri mistar av syne korleis livet brutalt går sin gang.

Vassarv

"This is the way of life", sier Lucy. "The many things we do not know until it is too late." Lucy Barton er en fremgangsrik forfatter som bor i New York. Hun har to voksne døtre og har nylig blitt enke. Et tilfeldig møte fører til at hun og eksmannen William tar opp kontakten igjen. Gjennom mange år hadde de et av-og-på vennskap og var hverandres fortrolige. I boka får vi et tilbakeblikk på de første årene deres på høyskolen, døtrenes fødsler, den vonde slutten på ekteskapet deres og livene de så bygde opp igjen med andre. "Åh William!" handler om gleden og sorgen ved å se barna vokse opp og starte sin egen familie, om å oppdage familiehemmeligheter som endrer alt man trodde man visste om dem som står en nærmest, og den handler om måten mennesker lever og elsker på - mot alle odds.

Åh, William!

For hvert år som går, blir aldersforskjellen mellom mor og datter visket ut. Til slutt er begge gamle, sammen. Hva skjer da med mor-barn-relasjonen? I Ringer mor møter vi en kvinne og hennes gamle mor. Diktsyklusen sirkler rundt jegets forhold til moren og forholdet mellom mødrene bakover i den danske, høyborgerlige morsslekten. Det ville barnet jeget bar i seg som liten, dukker frem igjen i et forsinket opprør mot en mor hun både lengter etter og vil være fristilt fra - og som det er umulig å forestille seg at en dag skal være borte.

Dikt

Ringer mor

En ung mann reiser hjem til sine foreldre for å fortelle at han venter barn. Der hjemme kommer han over et fotografi av den for lengst avdøde morfaren som tenåring i naziuniform. Bildet igangsetter et ras av minner, men raset ender i erkjennelsen av at han aldri har kjent verken sine besteforeldre eller sin mor, som ikke har villet snakke om faren eller sin tyske bakgrunn. Overveldet av hullene i familieveven og hans eget kommende farskap, legger han ut på en reise til familiens steder i Tyskland for å finne spor etter livene de levde, men også for å forstå hvorfor moren forlot sine egne foreldre – og hvordan hennes fornektelse av det tyske har formet hans eget liv, dratt mellom den norske tryggheten og lengselen etter et Tyskland han aldri har kjent.

Endestasjoner

De jordbundne er en roman om å kjøpe et hus med råte i veggen, om å ta vare på et barn i en verden som forvitrer, og om et sinne som vokser seg så stort at det truer kjærligheten. Paret som solgte boligen på halvøya, kalte det et kjærlighetshus, men Kara og Julian finner raskt andre kjennetegn ved sitt nye hjem: Listverk er festet med lim, råte sprer seg under nye panelbord. Flyttingen åpner dører i Kara: Hvem er hun som kjæreste og mor? Hvordan fortoner hennes egen oppvekst seg, med en indonesisk mor og en norsk far? Hun har minner fra moderlandet, men morsmålet fikk hun aldri. Hun føler at hun er blitt frastjålet noe. Kara og Julian må hyre inn både tømrermester Per og advokat Tor-Einar for å redde huset og søke erstatning. Hele tiden tenker Kara at de aldri burde flyttet fra den lille leiligheten de bodde i før. De jordbundne viser en desperat komikk, et stort raseri i en liten familie, ispedd en rik flora og fauna: fra kakadue og banyantre til grønnsisik og norsk gran.

De jordbundne

Joda, for utenforstående ser det idyllisk ut en hvitmalt liten hytte, delvis skjult bak noen klynger med vindherja furutrær. Noen rører på seg der inne, de ferierende våkner. Snart er sommermorgenen i gang, den fylles av lengsler og behov, men også av regler og nedarvede formaninger. Kjærlighet og forakt side om side. Gjør sånn, ikke sånn, snakk slik, ikke på den måten, hvordan er det du oppfører deg. Bebreidelsene truer med å ta over dagen. Men så åpner det seg, i forestillingen eller i livet, og noe kan endelig skje. Kvinnen i «De små jentene» vil bli fri fra spøkelser, for å komme sine døtre i møte på en ektefølt måte. Hun drømmer om fortrolighet på tvers av roller og alder. Kanskje ikke mulig, men det er vel lov å håpe?

Neste
Bok

De små jentene

Lignende bøker: