I boka Odelsskam skildrar odelsjenta Maria Lavik oppveksten på eit småbruk på Vestlandet. Ho veks opp med sauesanking, store avstandar, bokbuss annankvar torsdag og historier om ei livskraftig og motkulturell slekt. Men alt som sekstenåring flyttar ho ut. Burde ho koma tilbake? Odelsskam skildrar ein gard, ein plass og ein tilstand som held på å gleppa mellom hendene på forfattaren. Boka skildrar den evige reisa som mange utflyttarar er på, i stadig rørsle mellom bygda og byen, mellom «heim» og heim. Samanvoven med hennar historie er den særnorske, over tusen år gamle odelsretten. Lova som koplar jorda og slekta saman til ein nesten heilag symbiose. Odelsskam er ei nær og rørande historie om tradisjonar og endring.

Å gje slepp på ein gard etter femten generasjonar

Odelsskam

Romanen "Jeg bare" leker med sjangeren og vår tids selvforståelse. Boka handler om parforhold, familielivet med småbarn og spørsmålet om hvor godt vi egentlig kjenner den som står oss nærmest. Familien i romanen består av et par i trettiårene og deres tre barn. Handlingen strekker seg over omtrent ett år, mens moren er hjemme med det yngste barnet. Hun er stort sett fornøyd med livet, og likevel kjennes det som om livet hun lever på et eller annet vis ikke er nok. Da mannen en dag forteller at han trodde hun hadde forlatt ham og barna, begynner hun å se på livet sitt fra et nytt perspektiv. Omtalen er utarbeidet av BS.

Jeg bare

Mímir Kristjánsson hadde en lykkelig barndom. Han vokste opp med en pappa som var verdens beste historieforteller, og kan ikke huske å ha vært redd for ham en eneste gang. Når faren til Mímir dør, spør han seg hvordan han kan elske faren sin så mye samtidig som han vet at faren var alkoholiker. Med varme, humor, men også en god dose alvor skriver Mímir om å ha alkoholismen i blodet, og om frykten for sin egen skjebne.

En familiesaga om drukkenskap

Pabbi

Odd Nordstoga er ein av Noregs mest folkekjære artistar. I denne boka fortel han si eiga historie. "Eg har bestemt meg for å legge alt skamvit til sides og fylgje meg sjølv med tastatur. Eit slags reality show på papir blir det vel. Eg skal hente fram minne frå stadene mine, frå vegane mine og folket mitt, for det er dei som ligg mellom linjene i musikken min. Fortelje fram baklandet til songane mine. Det er det eg skal prøve på. Der ligg historia mi òg, historia om ein som starta på trekkspel som åtteåring og lét musikken vise vegen heilt hit. Eg håpar det blir ei bok om ein spelemann, for det synest eg er ein fin ting å vera. Å, kunne eg vera ein spelemann!" Spelemann er ei personleg forteljing om å vekse opp på gard, om å vera betre til å spela trekkspel enn fotball, om familielivet og songskapinga heime på Nordstrand og om det såre og det fine med å ha ei syster som er annleis.

Spelemann

Hunger

Clair Wills var i tjueårene da hun oppdaget at hun hadde et søskenbarn hun aldri hadde hørt om. Kusinen Mary var født og oppvokst i et mødrehjem i Irland på 1950-tallet, ikke langt fra gården hvor Clair tilbrakte barndommens somre. I årtier fulgte Wills opprullingen av stadig nye skandaler rundt behandlingen av enslige mødre og deres barn i Irlands omsorgsinstitusjoner. Hele tiden visste hun at den nasjonale tragedien var flettet sammen med hennes egen historie. Hvordan kunne en hel familie - en hel nasjon - svikte mødre og barna deres, viske dem ut av historien? Og hva skjedde med Mary? For å finne svar måtte Wills utforske ikke bare de offentlige arkivene, men også sin egen families opplevelser og minner. Å pusle sammen fakta ble til et krevende arbeid for å prøve å tolke de mest upålitelige bevis - fortellinger, hemmeligheter og tausheter. Resultatet er en gripende og utsøkt fortalt bok om moderne irsk historie og om skjulte familiehemmeligheter, men også om hvordan vi alle forholder oss til fortiden: Hva vi glemmer og hva vi husker, og hvordan vi forsøker å leve med det som er umulig.

Min mormors hemmeligheter, eller Forsvunne personer

Om å leite etter kjærleik. Då forfattar Katrine Sele skilde seg midt i førtiåra, blei ho kasta ut i kaos - einsemd, økonomiske bekymringar og frykta for å ikkje strekke til som mor. Men snart tok lengten etter kjærleik over. Ho begynte å leite etter ein kjærast, noko som viste seg å vere både komplisert og uføreseieleg. I denne ærlege og sårbare memoaren skildrar ho sju år med dating, forelskingar og kjærleikssorger og forsøka på å kome nær eit anna menneske utan å miste seg sjølv. Ho reflekterer over kva kjærleik og sex eigentleg betyr, og korleis ein kan kome seg gjennom hjartesorg - med hjelp frå både eigne erfaringar og litteratur. Menn som nesten elska meg er ei personleg forteljing om kjærleikens utfordringar, og ei handsrekking til alle som leiter etter nærleik og meining i livet.

Sju års lengt etter kjærleiken

Menn som nesten elska meg

Kim Jiyoung blir født inn i en familie som ønsket seg en sønn. Hun må dele et soverom mens broren hennes får sitt eget. Hun er et mål for de mannlige lærerne på skolen, og hun er datter av en far som skylder på henne når hun blir trakassert sent på kvelden. Hun er en flink student som ikke blir trukket frem som kandidat for stipender, deretter en perfekt ansatt som blir oversett for forfremmelse, og til slutt en kvinne som gir opp karrieren og selvstendigheten sin for å bli hjemmeværende. Kim har begynt å oppføre seg merkelig. Hun er deprimert. Hun er gal. Men det mest unike ved Kim Jiyoung er at hun er en helt vanlig koreansk kvinne. Omtalen er utarbeidet av BS.

Palsip yi nyeon saeng Kim Jiyeong

Seks år gammel kommer Mustafa til Norge. Han begynner på skole, henger med venner og lager musikk. Han snakker norsk når han er våken, og drømmer på norsk når han sover. Når han er ti år gammel, får han beskjed om å forlate landet. Fra den dagen og frem til i dag har han kjempet for å få lov til å bli. Mustafa er en dirrende fortelling om hva som skjer når en familie blir splittet, og en ung gutt må lære seg å manøvrere mellom offentlige instanser og juridiske paragrafer. Det er en historie som viser hvordan norsk asylpolitikk fungerer. Og om en tenåring som bruker ti år på å slåss mot et system som mener at han ikke er norsk nok. Dette er Mustafa Hasans historie - slik han selv forteller den.

Ikke norsk nok

Mustafa

TV-personligheten Christian Strand ble adoptert bort da han var tre måneder gammel. Hans norske foreldre hentet ham på et barnehjem i Indonesia. Hele livet har han kjent på en sterk følelse av takknemlighetsgjeld og et behov for å overkompensere sitt asiatiske utseende med «norskhet». Først etter at han ble far selv, begynte han å tenke på egen barndom og lete etter eget opphav. I denne boken reiser Strand tilbake til Indonesia som voksen tobarnsfar og utfordrer sannheter han før har trodd på: Kan man bli hel uten å vite hvor man kommer fra? Og hva betyr følelsen av gjenkjennelse og tilknytning i et menneskeliv? «Kanskje var mamma og pappa like usikre som meg på min biologiske familie. De ante jo ingenting om dem, og visste heller ikke om det var best for meg å la temaet ligge. Det ble derfor enklere for alle å snakke om andre fine ting rundt adopsjonen. For meg ble det tryggere å si til mamma og pappa at jeg aldri hadde vært interessert i min biologiske slekt. Jeg visste jo ikke hvordan jeg skulle prate om det.»

Neste
Bok

Hva hvis

Lignende bøker: