Lisa Asato bilder har en særegen stil. I boka har hun samlet sine illustrasjoner, både klassikere og nye tegninger. Med bildene følger tekster om alle livets faser, om kjærlighet, sorg, tvil og glede. Omtalen er utarbeidet av BS.

Livet - illustrert

«Analfabeten» består av elleve små selvbiografiske fortellinger som til sammen danner en større historie om Agota Kristofs liv. Så lenge hun kan huske har hun lest alt hun fikk tak i, fra aviser og bøker til plakater og lapper hun fant på gata. Hun forteller om skolegang i Ungarn der faren var lærer, adskillelsen fra broren som ble sendt på kostskole og om Stalin-kulturen og flukten fra Ungarn. I Sveits måtte hun lære fransk, og hun beskriver hvordan det er å komme til et land der hun hverken kunne lese eller skrive språket som omga henne. Boken er skrevet på samme direkte måte som Tvillingens dagbok, Beviset og Den tredje løgnen. Omtalen er utarbeidet av BS.

Analfabeten

Eva og Lars møtes tilfeldig utenfor Gimle kino, en februardag i 1960. Etter et knapt år er de gift, og får sitt første barn. Senere kommer det to barn til, og gjennom seksti- og syttitallet beveger familien seg sømløst fra arbeiderklasse til middelklasse. Selv om de vokser opp under nær ideelle forhold, sliter likevel de tre barna med å tilpasse seg voksenlivet. Den eldste ender opp som en statist i sin kones familie, den neste gifter seg med en fastlege som viser seg å være inkompetent, mens yngstemann bruker halve livet på å forstå at han ikke kommer til å bli en stor filmskaper. Årene går, og når foreldrene blir gamle og faller fra, er det lite som binder søsknene sammen, bortsett fra leiligheten i Heidruns gate på Frogner, som nå er verdt en formue, en leilighet som alle gjerne vil ha, men ingen har råd til å overta.  Heidruns gate er nådeløs og morsom roman, et familieepos som strekker seg over nesten 200 år.

Heidruns gate

Vi blir født og vi dør – men mye kan skje mellom liv og død. Hvilket liv ender vi opp med å leve? Dette er en beretning om det tjuende århundre gjennom de ulike mulige livsløpene til en ikke navngitt kvinne. Hun er et spedbarn som knapt overlever sitt første åndedrag, og kveles i vuggen. Eller kanskje ikke? Hun blir voksen og dør elsket. Eller dør forrådt. Eller kanskje ikke? Hennes minne blir hedret. Eller hun blir glemt av alle. Fortellingen begynner i Gallia ved forrige århundreskifte, fortsetter gjennom krigstidens Wien, Stalins Moskva og frem til dagens Berlin. Erpenbeck beskriver øyeblikkene som gjør at livet følger en bestemt retning og skjebnen som oppstår i samspillet mellom historie, person og ren tilfeldighet. Omtalen er utarbeidet av BS.

Alle dagers ende

Våren 1945 synes alle muligheter å stå åpne for Ingrid Abrahamsen. Hun har et godt lesehode, det har faren hennes alltid sagt, men som krigsseiler har han ennå ikke kommet hjem. Det har heller ikke Tove, Ingrids beste venninne, og hvorfor, er det ingen i den lille sørlandsbyen som vil snakke om. Det finnes de som drar, og så finnes de som blir. Ingrid er knapt fylt tjue, men gifter seg likevel, samme sommer. For det er jo det en ung kvinne skal: finne en god mann som kan forsørge henne. Men etter hvert får Ingrid vite mer om faren og Tove, det som hendte med dem. Kanskje skammen som fulgte i kjølvannet av valgene de tok, ikke er så stor likevel? Kanskje den tvert imot er veien til et annet og rikere liv? Til våren er en vakker, sår og bredt anlagt roman om den glemte generasjonen av kvinner. De som måtte passe barn og hjem. De som fikk støv på hjernen, og som barna til slutt gjorde opprør mot. Anna Bache-Wiig (f. 1975) er forfatter og skuespiller. Hun har også skrevet flere film- og tv-manus. Til våren er hennes fjerde roman.

Til våren

Summen av hendingar som formar eit menneske. To menn godt oppi 80-åra. Den eine prøver å drepe den andre. Korleis har dei hamna der? Osvald veks opp under enkle kår i lag med den strenge, gudfryktige mor si. Det er som om ho straffar sonen for noko, men trass i at ho er full av forakt, held ho han i eit fast grep. På andre sida av fjorden ligg Storgarden, og der bur jamaldringen Frank. Han har alt Osvald ikkje har, men likevel klarer han ikkje å la Osvald vere i fred. Osvald held seg helst i nærleiken av naboen, Salve smed, eller aleine i skogen. Kvar sundag løftar han på konkylien som ligg på ein av gravsteinane på kyrkjegarden, for å lytte til havet, som ein gong tok far hans. Nålehuset er ein roman om røter og opphav, om lojalitet og draumar som brest.

Nålehuset

Lena Andersson gjorde panskandinavisk suksess med de to bøkene om Esther Nilsson og hennes håpløse kjærlighetsprosjekter. «Sveas sønn» er en annen type roman – en slektssaga som strekker seg over tre generasjoner, fra det svenske folkehjemmets begynnelse, til utbygget velferdsstat og overgangen til serviceøkonomien. I sentrum for handlingen står Ragnar, født i 1932 og en ekte arbeider. Vi følger ham fra barndom til alderdom, fra en tid der han nærmest kan sies å inkarnere arbeidersjela som en traust, hardtarbeidende og pålitelig fyr, til eldre dager der han betakker seg støyen og glamouren på kaffebarene som plutselig dukker opp på hvert hjørne. Hva skjer med Ragnar, når samtiden gjør han til en historisk etterlevning? Og hva har skjedd med Sverige i hans livstid? Lena Anderssons skriver frem et bilde av et livsløp, men også historien om det moderne Sveriges fremvekst. Omtalen er utarbeidet av BS.

Sveas sønn

Elskede grøftekant er en diktsamling om kommunen. Med en særegen varme og humanisme skriver Gro Dahle fram mennesker, dyr og landskap, samtidig som hun viser svikt og mangler, feilslått politikk, både velment og kalkulerende. Og håp! Et sted må grensen gå, sier kommunen. For et sted må kommunen begynne. Begrepet «kommune» var før et ganske tørt ord, men med sammenslåingen i 2020 ble det ladet med følelser, engasjement, nytt innhold. I denne diktsamlingen møter vi fastlegen, rektoren, vaktmesteren, frisøren, grevlingen, lønnetreet, ordføreren, kommunens bygninger, veier og rør - og kommunens døde.

Kommunedikt

Elskede grøftekant

«Evna til å skrive så mykje som muleg på minst muleg plass er eit klassisk kjennemerke for kvalitet, uansett skriftform. I fleire av bøkene sine har poeten Øystein Hauge demonstrert meisterskapen sin i akkurat dette». Det er Tiden Norsk Forlag som skriv. Året er 2010. Og forlaget har nettopp gitt ut samlinga "Stilleben". Redaktørteksten over kunne like gjerne ha vore nytta som vaskesetel til årets lune og nære samling "Resten av kvelden". Å skrive så mykje som mulig. På minst mulig plass. Gjennom godt over trehundre tekstsider syner forfattaren i denne samlinga fram for for deg det eine litterære lysbiletet etter det andre. Originale og slitesterke, poetiske fotografi, slik vi kjenner dei att frå tidlegare bøker. Over snart tre tiår har poesien til Hauge vore å finne ikkje berre i boksidene, men også ei rekke stadar i det offentlege rommet. Slik vil du heilt sikkert ha lese ein eller fleire av tekstane hans; Bak på bussar og i trikken. På t-skjorter og i lydinstallasjonar. Som mobilpoesi i samarbeid med Dagbladet. På ferjer, i hotellrom og på Instagram. I dagsturhytter og i skulpturar. På postkort og i lærebøker i skulen. Eit lite utval av desse tekstane har også fått plass i "Resten av kvelden".

Resten av kvelden

I tidsrommet desember 2011 til juni 2013 skreiv Frode Grytten jevnleg små tekstar om store ting på mikrobloggtenesten Twitter. På sparsame 140 tegn formulerte han små noveller om glede og kjærleik, sorg og ulukke. Han fortel om korleis vi lever, elskar og går under. I «Vente på fuglen» er dei beste av desse tekstane samla. Omtalen er utarbeidd av BS.

Neste
Bok

Vente på fuglen

Lignende bøker: